Innlandet: Et bedre sted å bo - for alle

Innlandet er et godt sted å bo, men dessverre gjelder ikke det for alle. Fylkesmannen har satt søkelyset på situasjonen for mange barn og unge. Først og fremst for deres skyld, men også for samfunnets skyld, må vi alle se hva som skjer. Og vi må gjøre noe med det. Mange har ansvar og samordning er et nøkkelord.

Barn og unge får ikke den hjelpen de trenger, 8.000 – 9.000 barn og unge i Innlandet blir utsatt for vold eller overgrep i hjemmene. Det betyr at en av seks unger utsettes for vold og overgrep hjemme. Nær 8.000 barn lever i familier med vedvarende lav inntekt. Av disse bor 2.800 så trangt at det er vanskelig for dem å ha besøk av venner. Mange aktører har plikt til å hjelpe. Flinke fagfolk og entusiastiske politikere vil så gjerne hjelpe, og gjør også en kjempejobb mange steder.

Men likevel finnes det utfordringene. For ungdommene bor ikke hos Nav, politiet eller Fylkesmannen. De bor hjemme, og det som skjer innenfor husets fire vegger har det offentlige lite oversikt over.

Denne våren har Fylkesmannen i Innlandet etablert et «Velferdsforum», en møteplass der ledere i en rekke etater skal informere hverandre om hva de gjør – og enda viktigere: hva de vil gjøre sammen. Regionale offentlige etater som fylkeskommunen, NAV, politiet, IMDi, Husbanken, høgskolene og helsevesenet utfordres til å jobbe mot et mer helhetlig velferdstilbud. Alle har hver sine omfattende oppdrag fra departementer og direktorater. Gjennom «Velferdsforum» vil vi sette søkelyset på samhandling. Forskning, tilsyn og tilbakemeldinger fra brukerne viser nemlig at det er i «tomrommet» mellom tjenestene at risikoen for svikt er størst. Enkelt sagt: hvis offentlige tjenester klarer å samhandle bedre blir det bedre tjenester.

Den enkelte som skal ha hjelp blir taperen hvis samhandlingen ikke er god nok. Da blir også samfunnet taper. Dette vet vi. Staten – i dette tilfellet regjering uavhengig av partifarge – har   utfordret de mange som skal hjelpe til å se tjenestene i sammenheng. Helhetlig tilbud overfor barn og unge og deres familier, er omkvedet.

Fylkesmannen har også trukket fram behovet for god og tett samhandling mellom «hjelperne» i det offentlige og de som mottar hjelp. «Hva skjer når kontorene stenger for dagen og mobbesakene, stønadssakene, barnevernssakene og foreleggene er ferdige? Har det da blitt så vanskelig å gripe inn at vi lar være?» Slik spurte fylkesmann Knut Storberget deltagerne i «Velferdsforum» på Lillehammer tidligere i høst.

Utsatte barn og unge er ingen ensartet gruppe – og det er derfor sammensatt hjelp som trengs. Her er noen eksempler: «Kari» som føler seg mobbet på skolen – og som vi ser når saken kommer til oss, bor i en familie med syk mor og arbeidsledig far. Eller det er «Svetlana» med fem barn, som forstår norsk dårlig, og ikke har arbeid. Hver måned må hun oppsøke NAV for å få hjelp til regninger. Eller det er «Jon» som sliter med angst, og aldri får forståelse for at han må ha rammer og hjelp i sitt omsorgsansvar for sitt barn. I alle disse tilfellene er det mange i hjelpeapparatet som må snakke med hverandre.  

Kommunene har selvsagt også en nøkkelrolle i dette arbeidet. Fylkesmannen har gjennomført felles tilsyn på tvers av barnevern, skole, helse og omsorg. Vi ser at utfordringer er samhandling, med mange møtepunkter på tvers av tjenester, og reell tid til å være støtte og hjelp for hverandre for å styrke hverandres kompetanse. Sammen med KS ønsker Fylkesmannen å diskutere dette videre.

På rundturen fylkesmannen hadde til alle de 48 kommunene i Hedmark og Oppland i starten av året, var barn og unges situasjon tema mange steder. Jevnaker var en av dem. Der lager de «faglige årsrapporter» for skole og barnevern og inviterer til dialog mellom administrasjon og politikere. Dette er også en ide å ta med seg.

Fylkesmannen er opptatt av å skape et sterkt Innland. For å få til det må det skapes vekst på flere måter - ikke bare flere kilometer ny vei, jernbane eller bredbånd, men også vekst i velferdstjenestene. Når innbyggerne i snitt blir eldre og folketallet går ned, er helse og velferd viktig. Vår ambisjon for de neste fire årene er styrket samhandling mellom kommunale tjenester slik at «Jon», «Svetlana» og «Kari» opplever samarbeid på tvers av tjenester, og kjenner seg sett og hjulpet inn i aktive liv.