I mål – og i startgropa

Vi er ikke i mål. Men vi har startet godt. Fylkesmannen i Innlandet er i startgropa for å utvikle et nytt embete. Med de samme fullmakter som fylkesmennene i Hedmark og Oppland har drevet etter, men likevel kanskje litt annerledes.

I løpet av 90 dager har jeg – sammen med medarbeidere - fartet Innlandet på kryss og tvers fra Skjåk i vest til Trysil i øst, fra Tynset i nord til Eidskog i sør. 48 kommuner med et samlet areal vesentlig større enn Danmark er besøkt. Når det gjelder den turen er vi i mål.

Om lag 220 av mine ansatte har vært med på minst ett møte med kommunene. Vi har møtt 48 ordførere eller «ordførervikarer», hundrevis av lokalpolitikere, næringslivsfolk, unge og eldre «innlendinger». Den yngste, Dominik Samuel, var bare snaue to uker, den eldste, Haavard Øien, var 99 år. Vi har lyttet til foredrag, trekkspill og fele, spist elghakk, løksuppe og klubb og duppe.

Kommunepolitikere og -ansatte har møtt nye ansikter og hørt nye stemmer fra embetet. Det håper jeg har vært med på å bygge tillit. Dialogene har vært viktige, men som fylkesmann har jeg også funnet det riktig å komme med noen signaler om framtida. Jeg har snakket om fylkesmannen som medspiller for kommunene og om at vi skal ha lav terskel og åpen dør – altså være enkel å få kontakt med. Jeg har også snakket om å bruke den initiativretten fylkesmannen har for å bidra til utviklingen av Innlandet – et godt sted å komme fra fordi kommunene «leverer varene» og et flott sted å komme til fordi vi tar vare på natur- og kulturkvaliteter. Jeg har pekt ut bioenergi og beredskap som to områder hvor vi naturlig har en utviklerrolle.

Men jeg har også minnet om min rolle som vaktbikkje for at nasjonale standarder blir fulgt, for eksempel innen naturmangfold og jordvern. «Innsigelse» er et virkemiddel også for denne fylkesmannen. I det store bildet er nasjonale føringer til beste for Innlandet.

Noen kom med en forsiktig hoderisting da jeg lanserte idéen med å besøke alle de 48 kommunene i løpet av 100 dager. Jeg kunne gjøre mer nytte for meg på kontoret, ble det nok tenkt. Men 48 møter ble det altså. Vi har fått høre kommunenes suksesshistorier – men også usminkede sannheter om kommunale hverdager. Ansatte på alle plan i fylkesmannsembetet har fått innsikt i hvordan det tenkes og snakkes på alle plan i kommunen. Slikt er nyttig.

Jeg mener turen og møtene var en god investering for Innlandet, for det nye fylkesmannsembetet og for meg som ny fylkesmann. Vi har samlet kunnskap. Vi har sett at kommunene har mange gode tjenester, men vi har også sett og hørt at framtida krever av oss en videre diskusjon om kommunestruktur.

God kunnskap om hverandre og god dialog med hverandre er en forutsetning for å utvikle Innlandet. Relasjoner må være på plass mellom virksomheter, mellom næringsliv og det offentlige, mellom organisasjonsliv og andre samfunnsaktører – ja, og mellom folk! Arbeidet med å skape, dyrke og videreutvikle relasjonene er det vi har begynt med. Samtidig har vi, slik jeg vurderer det, bidratt til å bygge ned fylkesgrensen. Vi har fartet Innlandet også på tvers, ikke bare langs de store nord-sør-aksene. De som farter på tvers får øynene opp for nye suksesser og nye utfordringer.

Jeg håper vi også har bidratt til at kommunene i større grad har fått øynene opp for sine egne suksesser! Det er lett å synke ned i utfordringene; med økonomi, med rekruttering – og med statlige føringer og forventninger. Men Innlandet er fullt av suksesser. Hvem visste at det i høst vil åpnes ett av det internasjonal fagpresse kaller «verdens fem mest spennende bygg» - og det i Jevnaker? At det i Søndre Land er et nasjonalt kompetansemiljø som selger kunnskap om fugl og fisk for 20 millioner i året? At lille Solvang skole i Øyer løfter felles stolthet for elever fra 35 nasjonaliteter? Lista er mye, mye lenger. Jeg lover at Fylkesmannen ikke på noen måte er ferdige med å formidle Innlandets suksesshistorier.

Den kanskje største suksessen med selve turen, er at vi ba kommunene invitere sine unge til møtene. Derfor har vi møtt et utall entusiastiske, reflekterte og taleføre ungdommer. Deres stemmer ble hørt både av fylkesmann og av kommuneledere, og deres meninger tar jeg med videre.

Og overalt har vi møtt flotte folk; som riktignok tenker forskjellig og prioriterer forskjellig, men som har et unikt ønske om å utvikle sitt sted, sin kommune, sin by. De vil utvikle næringsliv og kulturliv, bidra i politikken og i organisasjoner. De har de beste intensjoner for framtida. Noen ser utfordringer, men mange er optimister og ser mulighetene. Sammen utgjør vi Innlandet.