Hvem gjelder boligsosial lov for, og hvilken kommune har ansvar for å gi individuelt tilpasset bistand?

I § 1 står det at formålet med loven er å forebygge boligsosiale utfordringer og å bidra til at vanskeligstilte på boligmarkedet skal få bistand til å skaffe seg og beholde en egnet bolig. § 2 regulerer hvem loven gjelder for, mens § 3 fastsetter hvilken kommune som har ansvar for å gi individuelt tilpasset bistand. Vi vil her kort gå gjennom reglene om lovens virkeområde (§ 2) og ansvarlig kommune (§ 3).

I forarbeidene (Prop. 132 L (2021-2022)) til boligsosial lov §§ 2 og 3 er det vist til sosialtjenesteloven §§ 2 og 3 og forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge. Dette betyr at det vil være relevant å bruke rundskrivet til sosialtjenesteloven (R35-00) og «Veileder for NAV-kontoret ved vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere» utgitt av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Ansatte i Nav som jobber med sosiale tjenester er godt kjent med dette regelverket, og vi oppfordrer til at ansatte som skal jobbe med boligsosial lov samarbeider med ansatte i Nav. Dette vil også kunne bidra til at kommunen sikrer felles forståelse og praktisering av regelverket. 

§ 2. Lovens virkeområde
Hovedregelen er at loven gjelder for alle som oppholder i Norge. Det betyr at det ikke er krav om å være norsk statsborger, eller at oppholdet har en viss varighet eller har sammenheng med arbeid eller utdanning i Norge, jf. forarbeidene punkt 8.3.3.

Det er tre unntak fra hovedregelen. Etter § 2 bokstav a, b og c gjelder loven ikke for:

• Personer som ikke har lovlig opphold i riket
• Personer som har søkt om beskyttelse, og som har eller kan få statlig innkvartering
• Personer som ikke er norske statsborgere, og som ikke har tilknytning til riket, med mindre annet følger av folkerettslig avtale

Nordiske borgere
I utlendingsloven § 5 andre ledd står det at nordiske borgere er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse for å ta opphold eller arbeid i Norge.

EØS-borgere
EØS-borgere og deres familiemedlemmer omfattes av EØS-regelverket. Dette gir dem blant annet andre rettigheter til opphold i Norge enn borgere av andre land. Det innebærer at det må gjøres en konkret vurdering av om EØS-borgere og deres familiemedlemmer har lovlig opphold. For informasjon om denne vurderingen viser vi til rundskriv til sosialtjenesteloven og «Veileder for NAV-kontoret ved vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere» utgitt av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Det kan også være relevant å sette seg inn i retningslinjer fra UDI om opphold for EØS-borgere og deres familiemedlemmer.

Personer som ikke har lovlig opphold
Personer som ikke har lovlig opphold i Norge vil i hovedsak gjelde personer som har kommet ulovlig til landet, eller personer som fortsetter å oppholde seg i Norge ved utløpt oppholdstillatelse eller ved endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse. Hvorvidt personer med såkalt «tålt opphold» (for eksempel personer som har søkt fornyelse av sin tillatelse etter utløpet av den forrige) skal anses for å oppholde seg ulovlig i Norge, må vurderes konkret. Vi viser her til lovens forarbeider punkt 8.3.3.

Personer som har søkt om beskyttelse, og som har eller kan få statlig innkvartering
Dette vil i hovedsak gjelde asylsøkere som har, eller har rett til, plass i mottak eller andre former for statlig innkvartering under behandling av asylsøknaden, herunder klage på vedtak i sak om asyl. Dette omfatter også personer som er i alternativ mottaksplassering.

Personer som ikke er norske statsborgere, og som ikke har tilknytning til riket.
I tillegg til å ha lovlig opphold må personer som ikke er norske statsborgere også ha «tilknytning» til Norge. Dette tilsvarer vilkåret om fast bopel i forskrift om sosiale tjenester. Vi viser derfor til rundskriv R35-00 punkt 1.2.1.1 andre kulepunkt. Hvis en person ikke anses å ha tilstrekkelig tilknytning til Norge og heller ikke er norsk statsborger, vil personen likevel omfattes av loven dersom dette følger av en folkerettslig avtale.

Dersom personen har lovlig opphold og tilknytning til Norge, skal vedkommende få sine rettigheter vurdert etter boligsosial lov i den kommunen hen oppholder seg. Statsforvalteren presiserer at vurderinger som gjøres om lovlig opphold og tilknytning til landet etter boligsosial lov, kun har betydning for rettigheter etter denne loven.

§ 3. Ansvarlig kommune
Den klare hovedregelen er at det er oppholdskommunen som er ansvarlig for å gi bistand. Oppholdskommunen er den kommunen hvor personen til enhver tid oppholder seg, enten personen bor der eller oppholder seg der rent midlertidig. Kommunen kan ikke kreve at den som ber om bistand har bodd en viss tid i kommunen.

Det er unntak fra prinsippet om oppholdskommunens ansvar når en person oppholder seg i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester. I disse tilfellene er det oppholdskommunen forut for inntaket i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester som skal gi bistand. Ansvaret for å gi bistand gjelder også før utskriving, i forbindelse med utskrivning og etablering. Unntaket er begrunnet med at det er mange kommuner som ikke har slike institusjoner eller boliger, og at kommunene som har det ikke skal pålegges en urimelig belastning. Vi viser til rundskriv til sosialtjenesteloven punkt 2.3.1 for hva som anses som institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester.

Dersom den som oppholder seg i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester ønsker å bli værende i «institusjonskommunen» etter oppholdet, vil det i utgangspunktet fortsatt være oppholdskommunen forut for inntaket som skal gi bistand. I slike tilfeller vil det likevel ofte være mest praktisk at den nye kommunen («institusjonskommunen») overtar ansvaret for å gi individuelt tilpasset bistand. Dette kan avtales mellom kommunene. Dette står i forarbeidene i kapittel 20, merknader til § 3.

En person som er bosatt i en kommune som mottar integreringstilskudd for vedkommende, har i utgangspunktet bare rett til bistand i denne kommunen. Begrunnelsen for dette er at bosettingskommunen skal få anledning til å lage gode opplegg for opplæring og integrering for den enkelte, slik at mulighetene til selvforsørgelse øker. Dersom personen flytter til en annen kommune, har vedkommende rett til bistand der, dersom flyttingen er avtalt mellom de to kommunene. Kommunene oppfordres til å samarbeide, være fleksible og lage avtaler seg imellom, slik at personer i den aktuelle gruppen får best mulig bistand uavhengig av hvilken kommune som mottar integreringstilskuddet.  

Lenker til nyttig informasjon ligger i sidemenyen.