«Det evige Innlandet»

Nye fylkesgrenser endrer ikke på landskapet, men gir nye muligheter. Det er vårt ansvar å gripe dem.

Fra første januar 2020 er Innlandet en realitet. Fylkestingene i Hedmark og Oppland hadde sine avsluttende møter rett før jul. Dermed ble det satt punktum for 182 års amts- og fylkestingshistorie i de to fylkene. Amtstinget ble opprettet i 1837, samtidig som vi fikk formannskapslovene og det kommunale sjølstyret. Amtstinget besto av ordførerne i amtet og med Amtmannen som «sjef.» I 1918 ble navnene endret fra amt til fylke og Amtmannen til Fylkesmann. Av lokal interesse kan det også nevnes at Kristians Amt endret navn til Oppland fylke.

Fra og med 1975 ble medlemmene av Fylkestinget direkte valgt og erstattet den tidligere ordningen med indirekte valg. Fylkesmannen og fylkeskommunen ble også «skilt» og fylkeskommunen fikk sin egen administrasjon.

Hedmark og Oppland har også vært sammen tidligere. I 1662 ble ordningen med Amt innført og fram til 1757 var våre to fylker en del av Akershus Amt. Da ble Opplandene skilt ut fra Akershus og vi var sammen fram til 1781. Da ble Opplandene delt og vi fikk Hedmarkens Amt og Kristians Amt. Nå samles vi igjen, men denne gangen under et annet navn; Innlandet. Fylkesmannsembetene ble samlet ett år før den nye fylkeskommunen.

Folket som bor i det nye fylket vil ikke merke så mye til dette i overgangen fra 2019 til 2020. Det mest synlige er at skiltene med navnet på Hedmark og Oppland fylke blir skrudd ned på Mjøsbrua og andre steder. Navnene på Ringsaker og Gjøvikkommune vil bli stående. Akkurat som på andre «grenseoverganger» mellom de to fylkene; kommunenavnene består, men fylkesnavnene forsvinner. Navnet på Fylkeskommunen og Fylkesmannen endres og begge får et større geografisk og befolkningsmessig område å forholde seg til. Kommunene i regionen består, bortsett fra Jevnaker og Lunner kommuner som flyttes over til det nye Viken. Landskapet består; Mjøsa vil skinne like mye som før og Dovre faller heller ikke. Folks lokale røtter til oppvekst og hjemsted vil bestå.

Det nye Innlandet gir oss er en mulighet til å se utviklingen i våre to tidligere fylker i en større helhet og i en større sammenheng. På en måte er vi tilbake til 1975. Direktevalg til Fylkestinget skulle gi oss en ny type politikere og en ny måte å se fylkespolitikken på. Fylkespolitikken skulle bli mindre lokal og det skulle legges større vekt på å fremme helhet og utnytte fylkets muligheter på tvers av kommunegrensene. Nå får vi på nytt denne muligheten, denne gangen til å se Innlandets muligheter og ressurser under ett.

Vi er en del av verden og verden er en del av oss. De tunge internasjonale og nasjonale trendene treffer også oss. Slike som klima og befolknings-utvikling. Det er ingen steder vi kan gjemme oss. Det gir oss både muligheter og utfordringer. Vi må se begge deler og bli så godt forberedt som vi kan. Den store muligheten ligger i det vi alltid har levert til «verden» rundt oss. Om å gi folk tak over hodet og mat på bordet. Dette var den viktigste grunnen til at Opplandene i sin tid ble skilt ut fra Akershus. Våre ressurser og muligheter knyttet til jorda og skogen og til naturen i stort. Fornybare og evigvarende ressurser om vi forvalter de riktig; akkurat som fisken i havet. Vårt ansvar for kommende generasjoner er enda tydeligere og viktigere enn tidligere. Dette krever stor vilje til framsyn og vidsyn og evne til handling. Vi må bli langt flinkere til å se nettopp helhet og sammenheng for å klare dette.

Innlandet har ressurser, muligheter og kunnskap som hele landet trenger. Vi kan gjøre en forskjell om vi vil det sjøl og om vi bestemmer oss for det. Det at vi nå blir et fylke, vil gi oss en sterkere røst. Vi må bruke denne røsten, ikke bare for å bli hørt, men for å bli lyttet til og få gjennomslag. Vi skal utvikle våre sterke sider og vi skal forsterke de svake. For å få det til må vi dele kunnskap og bygge hverandre opp.

Amts/fylkeskommunen og Fylkesmannen har hatt et langt samliv. Fylkesmannen skal virke «til gagn og beste for fylket» som det står i instruksen. Det samme gjelder også for Fylkestinget. Målet og oppgaven for virksomheten er større enn virksomheten sjøl. Fylkesmannen er klar til å sette instruksens «befaling» ut i livet, ikke bare i sitt eget embete, men sammen med Fylkeskommunen. Dermed blir vi ikke bare to, men fire tidligere røster som kan samles til en sterk røst til innsats for det nye Innlandet.