Øya og Nordre Eik - utvalgt kulturlandskap

Velkommen til kulturlandskapet Øya – Nordre Eik

Du står nå i et ravinelandskap langs elva Leira, med gårdstun og åkre på ravineryggene, beitemarker på innmark og beiteskog i ravinedalene. Dette er et sjeldent godt bevart kulturlandskap med en vakker veksling mellom tun, åkre, beitebakker og skogholt. Området omfatter 20 gårdsbruk. På flere av disse drives det aktiv husdyrhold med utstrakt beitebruk med storfe og sauer i ravinene.  Denne driftsformen opprettholder et åpent kulturlandskap og ivaretar den rike vegetasjonen i området.

Øya

Navnet Øya tyder på at området har vært omgitt av vann på de fleste kantene, men det er så langt tilbake som tida rundt Kristi fødsel. Dette var i klimaperioden subatlantisk tid, som varte fra år 500 f.Kr. og fremover. i denne tiden var Leira og Sogna mye større enn de er nå, og Øya var trolig landfast med Engelstad bare etter en smal tange langs Sogna.

Historien til gården Lyshaug og to Ukustadgårder går helt tilbake til tida før Vikingtida. Rud er yngre, men disse gårdene har vært i bruk i minst 1000 år.

Gårdene ligger på et dels sanddekt leirplatå, et høydedrag avgrenset av dype ravinedaler mellom Leira i vest og sør, Sogna i øst og Kjennsenga i nord, en gammel drenert myrslette. Gårdsvegen følger landskapsformen og går gjennom mange tun. Elvene avgrenser gårdsområdene unntatt mot nordøst, hvor Ukustad og Lyshaug har sine områder helt opp til Gardermoen, trolig med ødegårder etter svartedauden.

De fire gårdene har fra gammelt av dannet et grannelag. I år 1900 bodde det 202 mennesker i Øya. Da var gårdene delt i 16 gårdsbruk og 12 husmannsplasser, men 7 av plassene var uten jord.

Øya ligger for seg selv, avskjermet fra hovedvegen som svinger utenom. Fra gammelt av gikk ferdselen fra Nannestad, Garder og sørover over Ukustad, med krysning av Leira ved Eksvad. Gamle kart viser også vegfar mellom Øya og Gardermoen fra Lyshaug og Ukustad, og fra Lyshaug til Bjørningstad i Ullensaker; et nettverk av veger som tyder på stor lokal ferdsel. I dag er dette gjengrodde kjerreveger ute av bruk. Hulvegene er også et tegn på denne ferdselen.

Nordre Eik

Eik omfatter det store området mellom Leira i nord og Holterbekken i sør. Eik ligger på sanddekke, og man har funnet spor etter indoeuropeiske båtøksbønder her. Bosettingen på Eik er blant de aller eldste i bygda. De første bøndene på Eik drev med februk/feavl, fangst og fiske, ikke korn og grasproduksjon som i dag. Korndyrking begynte man med i den fuktige klimaperioden rundt Kristi fødsel. Det er funnet våpen i gravhauger fra vikingtida i området.

Opprinnelig var Eik en udelt gård og må ha vært drevet av storbønder, men allerede før Svartedauden ble den delt opp i fire bruk. Den eldste delinga skjedde alt før vikingtida, og gårdsnavnet kommer fra treslaget Eik. 

Gårdene hadde havner og slåttender med uteløer nede i ravinedalene, men disse er borte alle sammen. Man hadde setre i Nannestadallmenningen, men setringen tok slutt etter at der kom meieri på Eiksida ved Eksvad på 1870-tallet. De tre gårdene er delt flere ganger, og i dag har man i alt 10 bruksenheter på selve Øya, oppe på platået. I tillegg kommer flere småbruk og bolighus i ytterområdene, som tidligere var gamle husmannsplasser.

Jordsmonn

Terrenget i Nannestad er preget av at elver, bekker og overflatevann har gravd seg ned i de løse jordlagene i gammel havbunn gjennom årtusener. Mange steder har leira glidd ut og skapt et veldig kupert landskap med djupe bekkenedskjæringer og bratte leirskråninger. Jordsmonnet i området er stort sett leirjord, men med noe sand på toppen i høydedragene.

Gården Lyshaug var trolig et gammelt samlingssted i Vikingtida. Øya var et kultsted i jernalderen der det lå og fortsatt ligger med vid utsikt mot nabobygdene.

Fortid og flyplass

Lyshaug/Lydishof var et hedensk helligsted. Lygis: Samlingssted under guddommelig beskyttelse.

De eneste kjente fornminnene fra Øya er gamle vegfar og hulveger. Disse går tilbake til jernalderen. På Rud er det er rikt gravfunn fra eldre jernalder. Der ble det funnet en mann og en kvinne i samme grav. Det er sjeldent med gravfunn fra eldre jernalder, og ekstra sjeldent at gravgavene var så rike som de som ble funnet her.

Kulturminneverdiene i området er først og fremst knyttet til jordbruk. Ravinelandskapet har satt spesielle rammer for lokalisering av gårdstun, bruken av jordvegen, oppdeling av gårder, ferdsel og utnyttelse av utmarksressursene.

Ved Solbakken kommer karakterdraget ved ravinelandskapet brukt som beitebakker spesielt godt til syne. Her er det ikke bakkeplanert, og de kollete leirbakkene holdes bevisst i hevd gjennom beiting for at landskapsbildet skal leve videre. Det har i de senere år kommet i gang et prosjekt gjennom naturvernforbundet for å gjenåpne en gammel slåtteteig på Solbakken. Dette området ble oppdaget i forbindelse med undersøkelser som ble gjort i tiden rundt flyplassutbygginga. Her ble det funnet et artsrikt område, og man ønsker nå å sette i stand slåtteenga og se om insektene og det biologiske mangfoldet kan bevares.

Ved utbyggingen av flyplassen på Gardermoen ble det vurdert å legge jernbanen og E6 gjennom vårt område. Det ble foretatt jordprøver og geologiske undersøkelser i denne forbindelsen. Prøvene avdekket at grunnen ikke egnet seg for de store inngrepene dette ville medført, blant annet ble det funnet kvikkleire på Ruud. En annen tungtveiende grunn for å ikke legge jernbanetraséen gjennom Ukkestadøya var at det ville få store konsekvenser for et meget karakteristisk, typisk og enhetlig jordbrukslandskap. Et av særpregene er utformingen som en avgrenset øy i landskapet. I tillegg er det et særlig verdifullt og sjeldent landskap, med utpregede raviner som bare i beskjeden grad er planert ut. De kulturhistoriske hensynene og fornminnene ble også lagt stor vekt på, både på Ukkestad og Eik. På Eik ville jernbanetraséen brutt opp i de karakteristiske tunene, et verdifullt kulturminnemiljø med lange tradisjoner.

Hva er en ravine?

En ravine er en liten dal i løsmasseterreng, hovedsakelig dannet som følge av leirras og erosjon av bekker og mindre elver. En ravine har som regel relativt bratte sider, typisk mellom 20 og 70% stigning. Raviner kan ha aktive bekker i bunnen, men har ofte kun periodisk vannføring. I Norge finner man raviner hovedsakelig i østlandsområdet og i Trøndelag. Ravinelandskapet i dette området er i liten grad påvirket av bakkeplanering eller stort forbruk av kunstgjødsel. Området er i stor grad holdt i hevd med beite.

Naturbeitemarka i ravinebakkene er den mest framtredende verdifulle naturtypen. Beitene har lang hevd og beitebakker som stedvis er terrassert. Det er størst artsmangfold på de frie ravineryggene som ikke har vært utsatt for næringsrikt tilsig fra dyrka mark.

Vi har 23 naturtypelokaliteter i dette området. De fleste er naturbeitemark, men det finnes også verdifull beiteskog og gråor-heggeskog i ravinene, samt en åkerdam med liten salamander på Austad vestre.

Ravinelandskapene på Romerike har siden 1950 vært utsatt for maskinell bakkeplanering for fulldyrking. Ravinedalene på øst- og sørsida i dette kulturlandskapet inngår i Romerike landskapsvernområde, et om lag 5000 dekar stort område. Det har vært vernet siden 1985 med formål å verne Norges mest karakteristiske ravinelandskap. Ravinedalene er åpne, terrasserte beitbakker omkranset av frodig blandingsskog. Ravinedaler med løvskog er kjent for sin rikdom av fugl. Mange arter og individer finnes i ravinedaler, derav mange rødlistede fugler. Et eksempel er Rosenfink. Disse fuglene livnærer seg i stor grad på insekter som det finnes tallrikt av i ravinedalene. Karplantefloraen er også verdt å nevne. Her er det funnet flere arter av beitemarksopp, inkludert den rødlistede grønngul vokssopp.

Ravinedaler er en truet landskapsform i seg selv, men de er også et viktig område med høye biologiske verdier.

Ravinene i Øya opprettholdes ved aktivt husdyrhold og utstrakt beitebruk. Denne driftsformen opprettholder et åpent kulturlandskap og ivaretar den rike vegetasjonen i området. Ravinene i området Øya-Nordre Eik er sjeldent godt bevart og blant de største ravineområdene i leiravsetning i Nord-Europa. De er også spesielle ved å være brattere, krappere og i mindre skala enn ellers på Østlandet.

På det flate platået over ravinene ligger gårdene slik de har ligget i 1000 år, med åkerland rundt i et klassisk kulturlandskap.

Beiting og biologisk mangfold 

Et høyt biologisk mangfold er gunstig for både produksjon, kjøtt- og melkekvalitet og dyrehelse. Den permanente beitemarka vi finner i dette område har høyere biologisk mangfold enn kultureng i åkeromløp som først og fremst har de få artene som blir sådd inn.

Det er beitingen som skaper rom for et stort mangfold av arter. Samspillet mellom beitedyr, planter og jordsmonn skaper livsvilkår for en lang rekke arter. Dette er ikke bare planter, men også moser, sopp, insekter, fugler, pattedyr, bløtdyr, for ikke å snakke om en hel verden av små organismer under jordoverflaten.

Romerike landskapsvernområde

Øya - Nordre Eik grenser til Romerike landskapsvernområde som dekker et areal på ca. 5000 daa. Formålet med landskapsvernområdet er å bevare en del av Romerikes ravinelandskap med dets karakteristiske vegetasjonsbilde, samt å sikre Vikka. Gråorskogen dominerer i ravinelandskapet og er trolig den største oreskogen i Skandinavia. Gråora trives i den fuktige leirjorda, og sammen med elvesneller og bregner dannes et urskogslignende belte. 230 ulike plantearter er registrert her.

Kulturlandskapet inngår som en del av landskapsvernområdet, og denne mosaikken av naturlige vegetasjon, dyrkamark, gamle beiteraviner og rike fuktige engområder, som har vært slåtte – eller beite mark gir området et særpreg. Mange plante- og dyrearter trives i det åpne kulturlandskapet og er avhengige av at det fortsatt drives gårdsbruk i ravinene.